Velkommen til nye Sydvesten på nett!
  • Baloo (Knut Olav Elvik) og Mowgli (Linnea Selvik Hellesøy) var et imponerende skue på Fyllingsdalen Teater. (Arkivfoto: Thomas Owren)

KOMMENTAR:

Hva skal man med et teater som ikke har råd til å ta sjanser?

Det ville være synd og skam dersom kunnskapen som sitter i veggene på Fyllingsdalen Teater skulle fordufte, skriver Sydvestens Thomas Owren.

I byrådsplattformen etter valget erklærte byrådet Schjelderup at de ønsker enkle støtteordninger som skal støtte opp om etablerte institusjoner og gi spillerom til den uavhengige kunsten. «Byrådet ønsker å gi både profesjonelle og frivillige kulturutøvere gode rammevilkår og forutsigbarhet,» står det. Samtidig reverserte byrådet en økning i støtten til Fyllingsdalen Teater. Nå blinker varsellampene på det tradisjonsrike bydelsteateret, og teatersjef Jørn Kvist hevder at det nærmer seg et punkt hvor det ikke lenger går an å opprettholde talentfabrikken. Kan vi sitte stille og se på at teateret går under?

«Kultur har en egenverdi som ikke kan måles i kroner og øre,» skrev byrådet Schjelderup i byrådsplattformen. Men måles må det, for pengene som går ut og kommer inn er høyst konkrete størrelser. Det samfunnsøkonomiske argumentet for å støtte kultur handler om at kulturinstitusjoner produserer positive ringvirkninger som samfunnet ønsker, uten at feltet har mulighet til å få direkte betalt for disse. Ringvirkningene kan dreie seg om å ta vare på en tradisjon, være nyskapende, produsere talenter, gi et tilbud til barn og unge som ikke finner seg til rette i idretten, eller sørge for mangfold i kulturproduksjon. Offentlig støtte skal kompensere kulturinstitusjonene for produksjonen av disse tjenestene, som det frie markedet ikke har noen mekanismer for å belønne. Baksiden av medaljen er at offentlig støtte til kulturen ofte har medført en lei bivirkning: Den fører til overbemanning og økning i administrasjon. Dette gjør at mange tar til orde for å støtte prosjekter snarere enn institusjoner med offentlige midler.

Men i motsetning til mer individuelle kulturuttrykk er teater ei kollektiv greie. Det nytter ikke å dele ut stipender til talenter for å sørge for at de kan satse, dersom det ikke finnes en arena å satse på. Fyllingsdalen Teater har i løpet av 40 år bygget et høyst fungerende økosystem som i stor grad drives frem av dugnad og frivillig innsats, med en administrasjon som er så slank at det grenser til det uforsvarlige. Teateret har blitt en integrert del av Fyllingsdalens identitet, og det ville være synd og skam dersom kunnskapen som sitter i veggene skulle fordufte.

Kvist & co. har søkt om en relativt beskjeden økning i kommunal og fylkeskommunal støtte. De søknadene bør innvilges. Realiteten i dag er at hver eneste forestilling som settes opp i Fyllingsdalen må bli en hit. Det er et dårlig utgangspunkt for de aller fleste på kulturfeltet, både når det gjelder utsikter til bærekraftig eksistens og kunstnerisk avkastning. Hva skal man med et teater som ikke har råd til å ta sjanser?

Av

Thomas Owren

thomas@sydvesten.no

Relaterte saker